Han er død, hun lever

Hommelvika i Malvik fredag 5. august 2011. Omlag 600 mennesker er samlet i og utenfor kirken for å ta farvel med Christopher – en av de mange unge som brått og brutalt ble revet bort under massedrapet på Utøya for to uker siden.

Seremonien startet kl. 14.00. Jeg betrakter det hele fra avstand. Hommelvika. Et lite tettsted i en liten kommune. Et lite stykke Norge. På en varm og vindstille sensommerdag. Jeg har funnet sitteplass i en murtrapp ved enden av gressbakken som skiller Kirkeveien fra parkeringsplassen ovenfor. Jeg leter etter tegn på høst rundt meg, men finner ingen. Ikke et eneste gult blad. Trærne er fortsatt frodiggrønne. Luften uten antydning til den kjølighet som ville varslet om skiftende årstid. Det passer liksom ikke. Ikke til anledningen. Og ikke for meg – som vil ut av denne meningsløse terrorsommeren raskest mulig, som trenger høst og ruskevær som ramme for ettertenksomhet og revurdering av livsstatus.

Inne i kirkebygget sitter Line og sørger over Christopher. De var begge på Utøya. Alt jeg vet om ham – som jeg aldri traff - har jeg lært av henne, som jeg har elsket siden jeg første gang holdt henne inntil det bankende, svette brystet mitt på fødestuen og ømt hvisket henne mine lykkeberusede lovnader om livslang kjærlighet og beskyttelse. Jeg husker hvor sterkt jeg trodde på det. Jeg husker hvor nødvendig det var for meg å uttrykke det. Hele jeg konsentrert rundt dette forsettet: Deg skal ingen få gjøre vond!

Kisten bæres mot den åpne graven. De aller nærmeste frakter sin kjære til det siste hvilestedet. Med sterke og trygge bevegelser utfører de den umulige, men nødvendige, oppgaven. Jeg tenker på Christophers far. Jeg vet nesten alt om hvilken kjærlighet han rommer, jeg vet nesten ingenting om hvilken sorg han bærer. Jeg tenker: Han sto som jeg en gang på en fødestue og tok i mot sitt barn med ursterk kjærlighet og ubøyelig beskyttelsesevne. Jeg tror vi begge der og da – som alle fedre med sin nyfødte i armene – må ha trodd like sterkt på at vi kunne verne vår kjære. Nå vet vi at livet ikke er sånn. En felles erkjennelse, men ervervet fra vidt forskjellige posisjoner. Han har mistet Christopher. Jeg har Line hos meg.

Jeg gråter med de sørgende. Jeg holder rundt Line i takknemmelighet – og dypt inne i skogholdtet bak kirken får jeg øye på de gulnede bladene jeg var blind for i sted.

En herre for folket

Et sjelens speil man ikke får så veldig lyst til å se nærmere på

V i sitter her på vår egen tue. Europa? Er vi i det hele tatt med? Jeg vet ikke. Men jeg vet at mine meninger om Italia ikke er objektive. De er ikke saklige heller. Jeg klarer ikke la være å tenke på Romerriket når jeg ser Silvios stålkalde blikk.

De kaller ham “Guds Rottweiler”

Dette er PAVEN. Han er Guds nestkommanderende. Han er Benedict den sekstende – dvs XVI – som unektelig ser coolere ut.  Før het han hr. Ratzinger. Født i søndre Tyrol av sin politimannfar og sin hjemmeværende mor. Under sine tidligere virker som erkebiskop og kardinal ble han kjent for å være noe av en bulldoser i sin håndtering av kirkelige rivaler. Slik gjorde han seg fortjent til å bli liknet med Rottweileren – denne Guds kamphund på vår salige jord av lam og blomster.

Ser han sympatisk ut? Ikke så veldig, kanskje. Min uærbødige konklusjon: Bra han ikke er bilselger

England fører an i kampen mot de premenstruelle

Uredde britter! All honnør til disse modige blekfete brødrene våre på balløya i vest. Som det framgår av bildebeviset har de innført strengt bevoktede og inngjerede områder for oppbevaring av hormonelt ustabile og potensielt farlige kvinner. Hvem tør ta opp denne hansken og fronte en så viktig – men akk så kontroversiell – sak i Norge?

Mens vi venter…

Det har som vanlig vært en tung tid i redaksjonen. All gryende optimisme, vært grann av skaperglede, ble knust når vår aller mest nyinnkjøpte og høyest betrodde pc, døde brått og brutalt tidlig i juni. Tankene går fortsatt først og fremst til alle de friske filene den rev med seg inn i dødens mørke.

Mens vi venter – bl.a på HTV og andre trafikale rariteter – kan vi trøste oss med et av naturens undre. Valmuen. Vakker selv uten bedøvende løfter om opium.

Det likner på regndråper, men det er tårer fra makrofotografens øyne.

COMING (but not so) SOON: Losers on the Road (2) – HTV

Redaksjonen jobber. Akkurat nå. Det er ikke der problemet ligger. La oss håpe den varer. Arbeidslysten. I redaksjonen. Da kan dere nemlig lese mer om HTV senere.

Losers on the Road (1) – HTH

Velkommen tilbake til trafikkspalten! Kort repetisjon: Vi har etablert vår felles forståelse av hvordan en bil ser ut rett forfra, slik den altså framstår for oss som møtende trafikk – jeg viser til prinsippskissen i sniktittposten fra i går. En sjåfør i normalposisjon vil befinne seg i rettrygget stilling ved rattet og tre visuelt fram for oss slik det framgår av bildet til høyre. En slik sittestilling har flere åpenbare fordeler. Ved å anrette kroppen slik at ryggsøylen stiger vinkelrett opp fra horisontalplanet oppnås den maksimale hodeelevasjon som bidrar til trafikalt overblikk. Dessuten befinner kroppen seg i umiddelbar nærhet av rattet, noe som forenkler styring av kjøretøyet. Noen sjåfører velger likevel av imagebaserte grunner å avvike fra normalposisjonen. Vi skal i dag presentere den ene av de tre vanligste avviksposisjonene: HTH – dvs hode til høyre – og hvor sideretningsbestemmelsen (dvs til høyre) benevnes ut fra førers opplevelsesfelt – dette siden det er han – i sjeldnere tilfeller hun – som bevisst har valgt å forflytte kroppen sin til akkurat den siden – altså sin høyre. Du som kjører motsatt vei vil oppleve det omtrent slik det er framstilt på skissen nede til venstre. Det ser ikke bra ut. Det ser rett og slett ikke bra ut. For hva er det vi ser? Hva er det vi får øye på der nede i området hvor girstangen antas å måtte befinne seg? Jo, det er en taper. Det er en som prøver på noe han – unntaksvis hun – har lagt alt for mye inn på å oppnå, bare for å ende ut med det motsatte resultat. Han – og nå forstår vi hvorfor det svært sjelden er hun – prøver å se tøff ut. Men klarer det ikke. Hvordan ser han ut? Ikke sant: Han ser latterlig ut. Rett og slett. Dønn latterlig. Nettopp denne høyst ufrivillige komieffekten ligger til grunn for at ledende HTH-teoretikere har antatt at de aktuelle sjåførene oftest påtreffes i rurale strøk og at det H de har valgt å posisjonere TH ikke har hjulpet dem oppover i utdanningssystemene og innover i maktens korridorer.

HTH i klassisk, men ikke ekstrem, utførelse

Som vi forstår er dette ikke særlig omstridte hypoteser. Det er bare å se på fakta. Man velger altså i den mislykkete hensikt å se tøff ut å plassere kroppen slik at man både får dårligere overblikk og kommer i en ugrei stilling i forhold til rattet. Våre venner HTH-erne er nok dessverre ikke støpt av slikt stoff man lager piloter av.

Preview: Losers on the Road

Redaksjonen har i dag gleden av å presentere et helt nytt emneområde! I trafikkspalten skal det – som de mest intelligente av dere allerede har skjønt – dreie seg om trafikale temaer. Og vi klinker til fra første post og går rett i strupen på noen av trafikkens ynkeligste tapere: De sjåførene som tror det ser tøft ut å lene kroppen innover i kupeen, dvs bort fra sitt sidevindu og mot girspaken. Det er dette vi gjerne kaller HTH posisjonen – altså: Hode Til Høyre.

Men foreløpig er vi innenfor rammen av preview. Denne sniktitten har to formål. Den skal pirre nysgjerrigheten. Og den skal etablere vårt felles grafiske utgangspunkt; prinsippskissen av bilfront sett forfra (jf illustrasjonsbildet.)

Er alle med?

Dinosaurs in the City

En sulten rakker fra historiens dyp.

Due. Ikke så skremmende kanskje. Når du smaker på ordet. Due. Tankene går til fred og Lillebjørn Nilsen og lopper og andre harmløse (om ikke harmoniske) saker og ting. Men ikke la deg lure, kjære venn. Duen er solid og varig innlosjert i fuglefamiliens hus og representerer således dinosarenes fortsatte tilstedeværelse på Tellus. Egentlig ganske lett å se. Det gjelder bare å komme nær nok. I close up avsløres den tilsynelatende fredelige flaksefanten og framstår med grøssende gru med sitt sanne selv. De tallerkenkalde øynene som søker sitt bytte. Det dødelige nebbet som hakker livet ut av de stakkarne som befinner seg lavere i næringskjeden. Don’t feed them, they just might outgrow us.

Den røde fane

Så vakkert kan det være! Når det høyrøde tøystykket blafrer mot maiblå himmel. Og minner meg om at min ungdoms marxisme var vel så mye basert på emosjonalitet og estetikk som på fornuft og analyse. Men blå blir jeg aldri. Alltid rød, om enn noe blassere i fargen med årene. Jeg er tross alt ikke en bunden trell lenger. Jeg husker ikke engang hvordan det kjennes å ha kviser.