What goes up, must come down. Mumler jeg surt for meg selv. Og skummer videre gjennom den unge slakterens nådeløse anmeldelse av mitt kjære bokbarn i februarutgaven av Tidsskrift for Norsk psykologforening. Når det står “Uten fotfeste” i overskriften er spenningen på en måte utløst.
- En blid ung mann med skarp penn
Jeg trøster meg med at professor Vaglum anbefalte boken i Legeforeningens tidsskrift. Jeg trøster meg med de mange begeistrede tilbakemeldingene jeg har fått fra andre lesere. Trenger jeg trøst? Ikke nå lenger. Ikke da jeg leste Andreas Høstmælingens anmeldelse heller. Ikke fra andre, bare litt fra meg selv, en liten og korttidsvirkende dose selvmedlidenhet får holde. Vel ute av tristessen konstaterer jeg at min måte å popularisere psykologi på ikke holder mål for Andreas Høstmælingen. Jeg tar med meg det videre. For det har høy relevans for sjangeren. Populærvitenskapelige tekster generelt - og selvhjelpsbøker spesielt - skapes i spenningsfeltet mellom det akademiske og det folkelige. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom faglig tyngde på den ene siden og formidlingstyrke på den andre siden. Slik jeg har lest sjangeren, ender mange av mine kolleger opp med en slagside mot det akademiske også når de intenderer å skrive for et bredt publikum, og begår dermed tekster som ikke i stor nok grad evner å engasjere leseren. Kanskje har jeg endt opp med motsatt slagside. Jeg vet ikke. Men jeg skal tenke nøye over saken under arbeidet med neste bok.
Professor Per Vaglum har i siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening skrevet en positiv 
Ikke uventet: Den svenske komiteen fortsetter sitt arbeid for å svekke litteraturprisens posisjon ved nok en tildeling til en tungt tilgjengelig forfatter som kun leses av de invidde. I fjor gikk prisen til franske Le Clezio – en symbolikkens dypdykker for den engere krets av litteraturvitere. I år rumenske Müller. Som er tilgjengelig på norsk med bl.a sin roman “Mennesket er en stor fasan i verden” Grøss.
I 1982 ble den colombianske forfatteren Gabriel Garcia Marquez tildelt Nobelprisen i litteratur. For meg var det så stort at jeg husker hvor jeg var da jeg fikk høre det: På bussen. I Bergen. Den gule. Linje 2. Jeg hørte radio. Det kan ha vært 15 nyhetene. Bussen sto på holdeplassen ved hovedpostkontoret. Jeg ble like forbauset som jeg ble lykkelig. Hadde virkelig det svenske vitenskapsakademiet gitt prisen til en forfatter som ble lest?
Min bestseller. Over 5000 solgte i Norge. Førsteutgaven trykket i tre opplag. Andreutgaven trykkes i disse dager i 2. opplag og gir dermed næring til dette uhemmet selvskrytende bloggeri. Den danske oversettelsen er så langt i 2. opplag – jeg kjenner ikke salgstallene nøyaktig, men antar det er solgt et sted rundt 2000 eksemplarer. Russisk utgave (!) er like rundt hjørnet. Glad for det, samt stolt, men den megalomane delen av meg (som eser ut og fyller opp stadig mer av meg under skriving av akkurat dette innlagget) vil aller helst at boken oversettes til engelsk eller spansk for å kunne erobre de store markedene. Der må jeg slutte og drømme og kutte næringstilførselen til Stormannsgal-Sverre og pense meg over i andre tanker og finne ned til den bakkekontakt jeg forlot i sted og som jeg kan skimte langt, langt, langt der nede et sted.
