Dean for alltid!

The One and Only: KING OF COOL..!

Hvem av oss som levde på 60-tallet husker ikke Dean Martin? Han nådde aldri “Rat Pack” kollega Frank Sinatras karrierehøyder, men for meg er Dean den største. Ikke en jeg kjøptre singler eller LP-er av. Så sprø var jeg ikke. Jeg hadde tross alt langt ugredd hår og viet mine lommepenger til Jethro Tull, Gentle Giant, Gong og Led Zeppelin. Men Dean toppet min personlige croonerliste. Gruste Pat Boone (grøss). Lå med letthet foran Sammy Davies jr. og Perry Como. Slo Frank Sinatra på stilkarakterer. Den gamle blåøyde ble på en måte litt puslete ved siden av Dean – ja bevares: røsten til Frank regjerte, men den kortvokste skikkelsen med den tuslete, alt for høye panneluggen fikk et lett stakkarslig preg ved ruvende Deans side. Og Mr. Martin hadde faktisk en sjeldent flott stemme. Han fraserte dessuten fortreffelig, men det er selvsagt ikke først og fremst som sanger jeg husker ham, jeg var født for sent til det, i min generasjon var det Robert Plant og hans jevnaldrende som stakk av med de prisene. Mitt forhold til Dean Martin er rett og slett basert på at han møblerte den verdenen jeg vokste opp i. Han hørte med. En middelklasseverden av funksjonærfedre og husmødre. Han er på kontoret. Glattbarbert. I dress. Med sigaretter. Hun er hjemme. Med permanent. I kjole. Med sigaretter. Jeg er på skolen. Glatt uten å ha barbert meg. Kortklipt. I boblejakke. Med sigaretter. Så spiser vi middag. Hun har laget den. Han sier av og til at det smaker godt. Han forteller fra kontoret. Hun forteller om forberedelsene til lørdagens selskap. Jeg sier ingenting, verken om blokkfløyte eller salmevers.

Verden – den vide der ute et sted – var ekkel. Sultkatastrofer. Vietnamkrig. Atomtrussel. Dean Martin var et ikon på nødvendig – men neppe samfunnstjenlig - flukt fra Richard Nixon og Spiro Agnew og republikkansk napalm. Den slentrende italiensk-amerikanske entertaineren med den fyldige, ravnsvarte hårmanken som ga oss inntrykk av at verden tross alt var et hyggelig cocktailparty. Hvor man spøkte jovialt med ekteskapets redsler og minglet seg usårbart og akkurat passe salonberuset gjennom livet. I smoking. Med tversoversløyfe. Og den røde fargeklatten i brystlomma.

Don’t Eat the Yellow Snow

En fascinerende detalj i Frank Zappas produksjon: Han har etterlatt seg flere minneverdige sangtitler enn de fleste. Her er noen av mine favoritter i så måte:

• My Guitar Wants to Kill Your Mama – fra Weasels Ripped My Flesh (1970)
• Lonesome Electric Turkey – fra Fillmore East (1971)
• Don’t Eat the Yellow Snow – fra Apostrophe (1974)
• The Illinois Enema Bandit - fra Zappa in New York (1978)
• I Have Been in You – fra Sheik Yerbouti (1979)

An introduction to Zappa: The Muffin Man

Quoting Frank Zappa’s lyrics from the introductory spoken part: The Muffin Man is seated at the table in the laboratory of the utility muffin research kitchen. Reaching for an over-sized chromed spoon, he gathers an intimate quantity of dried muffin remnience and brushing his scapular aside proceeds to dump these inside of his shirt. He turns to us and speaks. “Some people like cupcakes better, but I for one care less for them.” Arrogantly twisting the sterile canvas snute of a fully charged icing enointment utensil he puts forth a quarterounce green rosette near the summit of a dense but radiant muffin of his own design. Later he says: “Some people, some people like cupcakes exclusively while myself I say there is not nor aren’t there be nothing so exalted on the face of God’s great earth as that prince of foods; the MUFFIN!”

FULL CHANGE! Zappa drønner igang sine fete gittarriff. Zappa synger ut de siste kakestrofene med dyp fyldig stemme:

Girl you thought he was a man, but he was a muffin. He hung around till you found that he didn’t know nothing. Girl you thought he was a man, but he only was a puffin…..”

Muffin Man anbefales varmt som den perfekte introduksjon til Zappa – for de som fortsatt måtte befinne seg uvitende om innholdet hans musikalske skattekiste. Her får vi smakebiter på hans forkjærlighet for blåsere og “sirkusmusikk”, hans unike verbalhumor kommer tydelig fram – og ikke minst: kaskader av røffe, drivende riff og “take no prisoner” gitarsoloer på høyeste nivå! Muffin Man er siste kutt på Zappas 1975 utgivelse Bongo Fury (i samarbeid med Captain Beefheart) – et liveopptak fra en konsert i Austin, Texas.

MUSIKKBULLETIN: To nye norske med monsterpotensial!

Gode dager for oss radiolyttere! Sivert Høyems MOON LANDING og Kaizers Orchestras PROSESSEN raider listene. To sterke norske navn med høy kred og imponerende meritter. Som leverer hver sin kremrocker med utvilsomt monsterhitformat. I det minste på min spilleliste

Musikkbulletin: Don’t Take Me Alive

Bedre blir det ikke: The Dan knaller rett på med røff overstyrt gitar og spikrer meg til den deilige musikkveggen sin og slipper meg ikke fri før stillheten kommer.

Don’t Take Me Alive er tredje kutt på Steely Dan’s 1976 utgivelse The Royal Scam og anbefales på det aller groveste til alle som liker gitarbasert rock.