Ung kollega slakter Ape 2.0

What goes up, must come down. Mumler jeg surt for meg selv. Og skummer videre gjennom den unge slakterens nådeløse anmeldelse av mitt kjære bokbarn i februarutgaven av Tidsskrift for Norsk psykologforening. Når det står “Uten fotfeste” i overskriften er spenningen på en måte utløst.

En blid ung mann med skarp penn

Jeg trøster meg med at professor Vaglum anbefalte boken i Legeforeningens tidsskrift. Jeg trøster meg med de mange begeistrede tilbakemeldingene jeg har fått fra andre lesere. Trenger jeg trøst? Ikke nå lenger. Ikke da jeg leste Andreas Høstmælingens anmeldelse heller. Ikke fra andre, bare litt fra meg selv, en liten og korttidsvirkende dose selvmedlidenhet får holde. Vel ute av tristessen konstaterer jeg at min måte å popularisere psykologi på ikke holder mål for Andreas Høstmælingen. Jeg tar med meg det videre. For det har høy relevans for sjangeren. Populærvitenskapelige tekster generelt - og selvhjelpsbøker spesielt - skapes i spenningsfeltet mellom det akademiske og det folkelige. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom faglig tyngde på den ene siden og formidlingstyrke på den andre siden. Slik jeg har lest sjangeren, ender mange av mine kolleger opp med en slagside mot det akademiske også når de intenderer å skrive for et bredt publikum, og begår dermed tekster som ikke i stor nok grad evner å engasjere leseren. Kanskje har jeg endt opp med motsatt slagside. Jeg vet ikke. Men jeg skal tenke nøye over saken under arbeidet med neste bok.

Ape 2.0 anmeldt i Tidsskrift for Den norske legeforening

Professor Per Vaglum har i siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening skrevet en positiv anmeldelse av selvutviklingsboken Ape 2.0 og dermed har den meriterte psykiateren nok en gang bidratt til folkehelsens fremme – ved å redusere forfatterens frustrasjon over den usynlighet som rammer så mange av bokutgivelsene i dette lesende landet.

Lykkelig for sin diagnose!

Jeg er en ustabil avisleser. Først i dag leste jeg portrettintervjuet med forfatteren Gro Dahle (47) som sto i MAGASINET 28.11.09. Hun forteller der blant annet om sitt forhold til Aspergers syndrom, som er den diagnosen hun fikk for noen år tilbake, altså i godt voksen alder. Hun sier: “Alt falt på plass da. Det var en lykke å finne ut av det.” Jeg forstår at dette ikke innebærer betyr at psykiatriske diagnoser alltid er av det gode. Gro Dahles historie viser ingenting annet enn at en diagnose KAN være noe positivt. Jeg vet at det andre ganger kan være noe negativt. Det er mange variabler som innvirker på den diagnostisertes opplevelse av diagnosen. Og det er enda flere variabler som spiller inn under debatten om de diagnostisertes opplevelse av sine diagnoser. Dette kommer jeg til å blogge mer om i et senere innlegg.

Aper er også redde for slanger

En fersk studie utført ved Universitetet i Nagoya i Japan, tyder på at menneskelig frykt for slanger har dype evolusjonsmessige røtter. Forsøksapene – som alle var født og oppvokst i laboratorium – reagerte raskere når de fikk se bilder av en slange enn når de fikk se bilder av blomster. Dette tyder på at hjernen sender perseptet av slange direkte til amygdala istedenfor den vanlige veien via cortex, slik at dyret kan reagere raskt (instinktivt) på fare uten forutgående vurdering. Direkte mobilisering av “fight or flight” gjør overlevelse mer sannsynlig enn den mer tidkrevende corticalt baserte evalueringen av situasjonen.

Referanse: Monitor on Psychology, september 2009.

Om Ørjasæters diagnosesyn – del 2 av 2: THE BIG PICTURE

Noen innledende betraktninger, gjort innenfor en ramme av et behagelig avslappet helgehumør: Denne to-trinns raketten jeg er i ferd med å fyre av mot Elin Ørjasæter er i overkant krigersk. Egentlig et ganske så urettferdig angrep. I den grad jeg er en kriger, så er det neppe Elin Ørjasæter som er fienden. Hun er en kunnskapsrik og positiv aktør i det offentlige ordskiftet. Jeg har derfor moderert tittelen på postene, og jeg har justert meg noen hakk ned på krangleskalaen og skrudd på (håper jeg) nyansefunksjon.

Diagnostisering gjør syk: En liten flik av noe mye større

Ingen psykologer eller psykiatere jeg har møtt, har vært uvitende om de potensielt

FARLIG..?

negative effektene ved å få en psykiatrisk diagnose. Ved å opptre faglig korrekt og menneskelig oppmerksomt, kan ulempene reduseres. De fleste terapeuter er flinke til å ivareta pasienten i denne prosessen. Kartlegging og diagnosesetting ved psykiske vansker, skjer nå langt på vei som et samarbeid mellom behandler og pasient.

Hovedeffekten av diagnose er at muligheten for positiv endring øker. En diagnose representerer en avklaring av hva som er problemet og hva som ikke er problemet (det siste kalles i faglig sammenhenger for differensialdiagnostikk). Når problemet er identifisert, er det lettere å vite hvilke tiltak som kan være til hjelp, og hvilke tiltak en kan se bort fra.

Samfunn og verdier

Levealderen er økende, og vi må kunne anta at helsetilstanden i det norske folk er god. Sykefraværet øker. Hvorfor? Fordi landet ris av en sykeligjøringsbølge? Noen mener det. Jeg er uenig med dem. Fordi tåleevnen vår er senket slik at vi lettere føler oss syke? Noen mener det – bl.a. en professor i filosofi som er intervjuet i Dagbladet i dag 21.11.09. Jeg får det ikke helt til å stemme. Det høres for enkelt ut. Som om en holdningskampanje skulle være tilstrekkelig. For meg er det mer naturlig å se etter svaret på høyt sykefravær i grensesnittet mellom individ og samfunn. Kravene i arbeidlsivet er betydelig skjerpet de senere årene. Det er effektivitet og produktivitet som gjelder. Mer enn noen gang. Og presset på det moderne norske mennesket er ikke over når arbeidsdagen er slutt. Vi lever i et hyperkomplisert informasjonssamfunn hvor sosial tilhørighet og relasjoner fragmenteres. Og ikke minst: Vi er ekstremt styrt av materialistiske verdier. Vi shopper oss fra vettet. Vi søker anerkjennelse gjennom hus og hage og hytte og båt og statusferieprosjekter. Til sammen er dette: Et helvetes stress! Vi slites fortere ned. Vi har utviklet et samfunn vi ikke passer så godt inn i. Håpløst? Slett ikke – det er mye hver enkelt kan gjøre for å finne tilbake til seg selv og sine egentlige behov. Den løsningen ligger ikke på kjøpesenteret. Selvutviklingsboken Ape 2.0 handler om dette. Om hvordan vi kan bryte fremmedgjøringen og begynne å leve mer i takt med det genuint menneskelige.

Om Ørjasæters diagnosesyn – del 1 av 2

Den profilerte kommentatoren Elin Ørjasæter setter i en fersk E24 kommentar søkelyset på psykiatriske diagnoser. Hun tar utgangspunkt i to av Ari Behns siste sprell: Da han uttalte at han kanskje er bipolar, og da han beskyldte redaktør Trygve Hegnar for å være sosiopat. Bevæpnet med disse Behnsprellene, fyrer kommentator Ørjasæter av en passe snappy heading: ARI ER BIPOLAR, HVA ER DU? I den påfølgende ingressen er hun mildt ironiserende til at Ari Behn synes å ha en diagnose for alt. I selve brødteksten handler det om noe helt annet og langt mer alvorlig. Elin Ørjasæthers hovedpåstand er nemlig at:

Diagnose-samfunnet brer seg

Hun begrunner det slik:

1. Hver revisjon av den amerikanske diagnosemanualen inneholder flere diagnoser enn sin forgjenger. 
2. Skoleverket presser i høyt tempo diagnoser på elevene ved å bruke psykiatrien som redskap. ADHD nevnes spesielt.
3. Per Fugelli – professor i sosialmedisin – har advart oss mot noe han kaller “diagnosens gullbur”.
4. Psykolog Siri Gullestad mener at “sykdomsdiskursen” i økende grad preger den offentlige arena.
5. Diagnoser er inngangsbillett til alt fra spesialpedagoger til trygd.
6. Mennesker med dårlig økonomi tvinges til å innta en offerrolle fordi det er sykdom som utløser ytelse fra NAV.

Mine kommentarer:

1. Dette er et ikke-argument. Det er ingen sammenheng mellom videreutvikling av en diagnosemanual og forekomsten av diagnostiserte tilfeller av psykiske lidelser i befolkningen. At den kommende DSM-V vil inneholde flere diagnoser enn DSM-IV, er rett og slett et uttrykk for fagutvikling gjennom forskning. Økt kunnskap om psykiske lidelsers årsaker og ytringer fører til et mer differensiert og bedre definert klassifikasjonssystem. Diagnostikken blir mer presis.
2. En meget tvilsom påstand. Den har tre deler: a) Et økende antall barn får psykiatriske diagnoser. b) Pga press fra skoleverket. c) Som helsevesenet gir etter for. Ja, det har over lang tid vært en viss økning i andelen barn og unge som får stilt en diagnose som har med atferds- eller følelsesmessige vansker å gjøre. Nei, det er ingen grunn til å tro at det i hovedsak skyldes press fra skoleverket. Det er mer sannsynlig at økningen skyldes en samvirkning av følgende to forhold: et bedre utbygd psykisk helsevern for barn og unge (= flere av de som trenger hjelp fanges opp) og forsterket psykososialt press for deler av barne- og ungdomsgruppen (= flere utvikler psykiske vansker).
3. Jeg er ikke helt sikker på hva Fugelli har ment. Antakelig vil han  peke på det velkjente paradoks som oppstår når sykdom - som primært er noe uønsket og livshemmende – knyttes til en sekundær fordel. At dette fenomenet medvirker til å drive opp tallet på psykiatriske kasus; ja det er en diskusjon verdt. Men her er det snakk om kompliserte forhold, og da fordres en saklig og nyansert debatt. At noen har funnet på å kalle noe for et “diagnosens gullbur” er bare forvirrende. Var det så fristende å bruke Fugellis navn for å underbygge egne synspunkter?
4. Professor Siri Gullestad er psykonanalytiker. Hennes innlegg i Morgenbladet var et angrep på de andre skoleretningene innen psykiatri og klinisk psykologi. Hun argumenterer for at den psykodynamisk orienterte behandler oppnår en bedre relasjon til sine pasienter enn andre behandlere gjør. Et mindretall av norske psykologer og psykiatere er enig med henne. Vi andre er uenige. Det er fordi forskningsresultatene er på vår side, slik professor Alv A. Dahl gjør rede for i sitt svar til Gullestad i siste utgave av Morgenbladet.
5. Ja, sånn er det. Det finnes tunge argumenter for at det bør fortsette å være sånn. Og det finnes innvendinger. Men sist jeg sjekket gjenstår det mye før noen kan sannsynliggjøre at de rettigheter som følger av diagnostisert sykdom, bidrar til å utløse et økende antall løst funderte og/eller simulerte diagnoser.
6. Slik jeg leser det: En pinlig overflatisk beskrivelse av et sammensatt og komplisert saksområde. Den kan virke stigmatiserende. Som om sykdom plutselig reduseres til en sosial konstruksjon. Jeg tror ikke det er sånn ment. Snarere tvert i mot – Ørjasæters avsluttende pekefinger mot Ari Behns diagnosekokettering tyder på forståelse for smerten som følger ved alvorlig psykisk lidelse.

Min innvending mot Ørjasæter handler vel så mye om det hun unnlater å nevne i sin kommentar. Det kan du lese om i del 2. Den kommer i løpet av uka.

Et oppgjør med “åndelig” selvutvikling på kommersiell basis

Det er liten grunn til å tro at slike karakterer kan hjelpe oss i våre jordiske liv

På Cappelen-Damm er det nylig utgitt en bok om bruk av skytsengler i selvutvikling. Den er skrevet av to kvinner, den ene har ikke etternavn, noe som tyder på royal familiebakgrunn. Selvutviklingslitteratur interesserer meg: Jeg skriver selv innen samme sjanger, men heldigvis på et annet forlag. Mine tekster er forankret i psykologisk forskning og klinisk erfaring. Om det faglige innholdet i boken om selvutvikling basert på skytsengler har jeg følgende kommentar: BULLSHIT. Jeg skal begrunne dette uforbeholdent negative standpunktet nærmere, men først må jeg klargjøre mine grunnholdninger hva gjelder religiøsitet.

MINE PREMISSER:

• Jeg er komplett areligiøs. Ikke egentlig av prinsipp, det har bare blitt sånn. Verken Jesus eller andre har noengang “kommet til meg” og i mangel av religiøse opplevelser forblir jeg inntil videre en ikketroende humanist.
• Gudstro og annen religiøs opplevelse og/eller overbevisning er et individuelt fenomen, og jeg respekterer enkeltindividets religiøsitet – betingelsesløst og med selvfølgeliget - og jeg forventer at andre ikketroende gjør det samme.
• Jeg er sterkt kritisk til enhver religiøs misjon (senere utdyping i annen bloggpost kan påregnes).
• Jeg er sterkt kritisk til menigheter (senere utdyping i annen bloggpost kan påregnes).

JEG MENER AT “ÅNDELIG” BASERT SELVUTVIKLING ER BULLSHIT FORDI:

1. Den er uten empirisk grunnlag og mangler innholdsmessig substans. Den ferske utgivelsen om skytsengler baserer seg utelukkende på frittflytende synsing. Teksten er en næringsfattig ordsalat hvor hovedingrediensene består av intetsigende selvfølgeligheter og subjektivt baserte forestillinger fra et ikke alment observerbart utenomjordisk tankeunivers. Slikt hører hjemme i skrivebordsskuffen.
2. Den forfører. Ved å inngi håp som ikke saklig sett kan forventes innfridd. Husk at produktet markedsføres som selvutvikling. Det skaper forventning.
3. Den kan i enkelte tilfeller være skadelig. Men ikke så ofte, i de fleste tilfellene vil utfallet variere fra tilfredshet (mange setter jo pris på de nyreligiøse strømningene) til harmløs irritasjon (for de som angrer på kjøpet). Men igjen: Skytsengler selges som redskap i selvutvikling. Noen av de som søker selvutvikling har psykiske vansker, og i noen tilfeller vil vanskenes art være slik at de forsterkes når personen eksponeres for et såvidt løst realitetsforankret materiale somk det her er snakk om.

De royale – et atferdsterapeutisk perspektiv

Vi får stadig nye eksempler på at de royalrelaterte – innenlands såvel som utenlands – preges av en økende desperasjon i sitt grensesnitt mot allmennheten. Alle oppfører seg ikke slik. Slett ikke. Harald er for eksempel en praktkar. Men alle er ikke som Harald. Hvordan skal vi forholde oss til de mest desperate? Jeg vil legge inn et godt ord for en læringsteoretisk vinkling. En rask analyse av forsterkningsbetingelsene forteller oss at de royalrelatertes problematferd må forstås som oppmerksomhetssøkende. Svaret er derfor: IGNORERING. Kun ved en samordnet og total ignorering av den royale problematferden kan vi forvente at den forsvinner. Men husk hva Skinner lære oss: atferden vil øke i frekvens og intensitet i den første fasen etter at den forsterkende responsen er trukket tilbake – så det gjelder å være tålmodig – for ved konsekvent videreført ignorering vil atferden etterhvert slukkes fullstendig ut. Og vi får fred. Hallelulja.

Avansert barnemishandling – Del 2: Pilot Inspektor

Først noen innledende betraktninger i forbeholdets tapre tjeneste. Mishandling? Ordvalget er sjangerbestemt og må ikke oppfattes bokstavelig. Jeg vet ikke at kjendisbarn med rare navn lider overlast. Kjenner ingen vitenskapelig holdbare studier av fenomenet. Har ikke selv førstehånds kunnskap om det. Jeg baserer meg på samme metode som tidligere: Den amatørsatiriske bloggers mer eller mindre treffsikre skjønnsmessige vurdering av ymse fenomener han fatter interesse for og som han av ikke kartlagte, muligens dubiøse, grunner ønsker å mene noe om. Hvis du liker å kalle et redskap for manuell forflytning av masse for en spade, ja da liker du nok å kalle bloggerens metode for synsing. Jeg er ikke uenig. Jeg synes med andre ord synd på den unge uskyldige Pilot Inspektor.

Så til saken: Pilot Inspektor Riesgraf Lee. Er guttebarnets fulle navn. Han er fem år gammel. Det sies å ha vært fars ide. Han heter Jason Lee. En 39 år gammel eks-skateboarder som nå livnærer seg som skuespiller. Men det betyr ikke at du nødvendigvis har hørt om ham. Den lille piloten ble produsert i samarbeid med den heller ikke så kjente skuespillerinnen Beth Riesgraf. Samarbeidet er nå avsluttet. Jeg vet ikke hvor minipiloten bor eller hvordan det står til med ham. Vi kan lite annet gjøre enn å håpe det beste.

Avansert barnemishandling – Del 1: Grym Otto

Selvopptatte har samme forplantningsevne som andre. Graviditet inntreffer. Barn fødes. Navn skal gis. Foreldre flest finner uten større problemer fram til et navn som barnet kan leve godt med – og som de selv også liker. Kanskje blir den lille jenta døpt Sofie. Eller Wenche. Det funker. Vanlige navn. Som ikke skaper forundring. Gutten kan hete Petter. Eller Tom. Mulighetene er mange. Greie navn. Som ingen ler av. Selvsentrerte foreldre har en annen dagsorden. Andre – og mindre altruistiske – motiver trer fram. Det kan i det minste virke sånn. Skal de smykke seg? Gjøre seg interessante? Heve seg over den gemene hop? Greit nok. Isolert sett. Særdeles ugreit når det skjer på det vergeløse avkommets bekostning. Hvor lykkelig blir man av å hete Grym? Ikke særlig – ikke i følge de som har prøvd det. De “Barkolfer” jeg har hørt vitne om sin oppvekst – i offentlighet vel og merke – har lengtet etter å være Vidar-er eller Mats-er. Fri oss fra navneterroristene!