Refuserte dikt

 

Sandminner

 

Hun hadde funnet det stedet på stranden

hvor gropene etter kroppene deres hadde vært

Nå lå det en tom coca boks der

og levningene av to halvrøkte sigaretter,

men ingen nye elskere

 

En annen sommer

andre vinder

hun var og tilbake som en annen

 

Hva er et minne?

Annet enn vemod

ømme trykk i brystet over uklare etterbilder

uten bevegelse

uten lyd som latter

Og hvis alt stanset?

Ikke som brå tilintetgjørelse eller død

men ved at vi kunne fiksere øyeblikket

fryse fast det hele, stivnet i sitt uttrykk,

og så med åpne sanser: ta det inn

evig

Jeg ville kanskje vært den eneste som hadde likt det

 

Døgnfluedager

 

Jeg tar lakenet med meg denne morgenen

Svimer omkring i bleke værelser

Er dette mine hender?

 

Dagene svermer rundt meg på ømme vinger

Jeg lever i lerretsbleket lys

Er det jeg som maler disse merkelige bildene?

 

Her kommer hun –

som rød storm drivende fra storhavet,

jeg er døv. Det er stille for meg.

 

Larmen binder stillheten sammen – for henne

Men jeg knuser den og eter bitene og de lever i meg.

Jeg er mett. Jeg tier.

 

Her kommer hun,

som en sørgmodig vadefugl ved ebbe,

ingenting av det hun vet,

vet jeg.

Jeg har spist meg mett på stillhet.

 

Etter turen

 

Reis deg og smil

Se måken

Hør ferga

Kjenn sjøluften

Byen er rundt deg

Så reis deg

Stå en stund

Så gå

 

Det ligger et bakeri rundt hjørnet

Kolonialen vis a vis har vennlige diskenspringere

Alt er trygt

Du er nede nå og byen omgir deg

Ingen vil deg noe vondt

Gå så

 

Dagslyset har vasket vekk det syke

Barna ler og leker

En gammel mann på benken med sin avis

Byen er vakker og snill

Glem alt du så

Gå nå