Noen innledende betraktninger, gjort innenfor en ramme av et behagelig avslappet helgehumør: Denne to-trinns raketten jeg er i ferd med å fyre av mot Elin Ørjasæter er i overkant krigersk. Egentlig et ganske så urettferdig angrep. I den grad jeg er en kriger, så er det neppe Elin Ørjasæter som er fienden. Hun er en kunnskapsrik og positiv aktør i det offentlige ordskiftet. Jeg har derfor moderert tittelen på postene, og jeg har justert meg noen hakk ned på krangleskalaen og skrudd på (håper jeg) nyansefunksjon.
Diagnostisering gjør syk: En liten flik av noe mye større
Ingen psykologer eller psykiatere jeg har møtt, har vært uvitende om de potensielt
FARLIG..?
negative effektene ved å få en psykiatrisk diagnose. Ved å opptre faglig korrekt og menneskelig oppmerksomt, kan ulempene reduseres. De fleste terapeuter er flinke til å ivareta pasienten i denne prosessen. Kartlegging og diagnosesetting ved psykiske vansker, skjer nå langt på vei som et samarbeid mellom behandler og pasient.
Hovedeffekten av diagnose er at muligheten for positiv endring øker. En diagnose representerer en avklaring av hva som er problemet og hva som ikke er problemet (det siste kalles i faglig sammenhenger for differensialdiagnostikk). Når problemet er identifisert, er det lettere å vite hvilke tiltak som kan være til hjelp, og hvilke tiltak en kan se bort fra.
Samfunn og verdier
Levealderen er økende, og vi må kunne anta at helsetilstanden i det norske folk er god. Sykefraværet øker. Hvorfor? Fordi landet ris av en sykeligjøringsbølge? Noen mener det. Jeg er uenig med dem. Fordi tåleevnen vår er senket slik at vi lettere føler oss syke? Noen mener det – bl.a. en professor i filosofi som er intervjuet i Dagbladet i dag 21.11.09. Jeg får det ikke helt til å stemme. Det høres for enkelt ut. Som om en holdningskampanje skulle være tilstrekkelig. For meg er det mer naturlig å se etter svaret på høyt sykefravær i grensesnittet mellom individ og samfunn. Kravene i arbeidlsivet er betydelig skjerpet de senere årene. Det er effektivitet og produktivitet som gjelder. Mer enn noen gang. Og presset på det moderne norske mennesket er ikke over når arbeidsdagen er slutt. Vi lever i et hyperkomplisert informasjonssamfunn hvor sosial tilhørighet og relasjoner fragmenteres. Og ikke minst: Vi er ekstremt styrt av materialistiske verdier. Vi shopper oss fra vettet. Vi søker anerkjennelse gjennom hus og hage og hytte og båt og statusferieprosjekter. Til sammen er dette: Et helvetes stress! Vi slites fortere ned. Vi har utviklet et samfunn vi ikke passer så godt inn i. Håpløst? Slett ikke – det er mye hver enkelt kan gjøre for å finne tilbake til seg selv og sine egentlige behov. Den løsningen ligger ikke på kjøpesenteret. Selvutviklingsboken Ape 2.0 handler om dette. Om hvordan vi kan bryte fremmedgjøringen og begynne å leve mer i takt med det genuint menneskelige.
SHOBLOGG 
Hm. Apropos fremmedgørelse: er der mon noget mere fremmedgørende, end at et menneske får sit væren i verdenen stemplet som «syg»? For ikke at tale om specifikke stempler ved navn «borderline personality disorder» eller også ganske simpelt, men ikke desto mindre lige så fremmedgørende, «skizofreni».
Siden hvornår er det mindre fremmedgørende, at anvende begreber som de ovennævnte, end at anvende begreber, som alle kan genkende, såsom «angst», «sorg», «vrede» , «forvirring», etc.? Og siden hvornår kan eksistentielt menneskelige problemer kun løses efter de er blevet stemplet og bogført på græsk respektive engelsk?
Ja, jeg undrer bare.
Kommentar av Marian — 26/11/2009 @ 01:37 |
Virker ikke som du undrer nei. Virker som om du er fast bestemt på at det er ytterst fremmedgjørende å bli beskrevet som syk. Greit nok. Vi er uenige.
Kommentar av Sverre Hoem — 26/11/2009 @ 09:02 |
Jeg undrer i det omfang som jeg selvfølgeligt straks ville ændre mening, hvis nogen kunne give mig så meget som ét enkelt overbevisende argument, at psykdiagnoser er andet end fremmedgørende, moralske for-/domme.
Og så undrer jeg virkeligt, hvordan det kan være, at nogen har så megen indsigt, som du udviser i afsnittet under «Samfunn og verdier» – det kunne have været Bruce Levine, der har skrevet det -, men når det kommer til dem selv/deres egen profession/deres eget ego, så er det, som om der går en klappe ned, der forhindrer al desangående indsigt.
Kommentar av Marian — 26/11/2009 @ 10:19
Forslag til grunn for at psykiatrisk diagnose kan være godartet presentert gjennom et eksempel: fase 1) invalidiserende tvangsritualer; fase 2) diagnostisert OCD; fase 3) behandling med eksponering og responsprevensjon; fase 4) symptomreduksjon og økt livskvalitet. Vi som jobber i psykisk helsevern opplever slike eksempler. Pasienter forteller at de har fått bedre liv. Da ser ikke jeg det slik at det er opp til meg å overprøve deres opplevelse ved å fortelle dem at: Neida, du har det ikke bedre, tvert om, du er skadet på din sjel av den diagnosen du har fått!
Jeg antar at det er andre erfaringer som har ledet deg til å mene det du mener. Det viser oss følgende: menneskers opplevelse av å få en psyk diagnose varierer betydelig ut fra en rekke samvirkende faktorer: individuelle forhold hos pasient, ditto hos behandler, kvaliteten på samhandlingen mellom de to, rammebetingelser på systemnivå f.eks holdninger i familie og lokalsamfunn. Etc etc.
Mitt poeng: Det er ikke ETT svar på sammenhengen mellom diagnose og effekt.
Kommentar av Sverre Hoem — 26/11/2009 @ 18:05
Forslag til grund for at psykstempel kan være ødelæggende, fra Paula Caplan’s hjemmeside (mange andre, lignende eksempler dér):
«I had an experience in the early 1950’s, shortly after I started in private practice, of how psychiatric diagnosis can harm. A young mother was referred to me for aftercare upon her discharge from Hillside Hospital, where I had trained and where I was on the clinic staff. We met, I took a history and I saw no obstacle to our working together psychotherapeutically. At the end of the meeting, she asked me her diagnosis, and I told her «schizophrenia» – her hospital diagnosis which, even then, I did not consider irreversible. But that’s apparently how she saw it, because she went home and hanged herself.» (Nathaniel S. Lehrman, M.D.)
Men fordi nogle, i mangel på en identitet, glædeligt identificerer sig selv som «psykisk syg» – og fordi deres higen efter vores formentlige «ekspertise» på området «menneskelig identitet», dvs. vores pseudoanerkendelse af deres lidelse, giver vores ego et kick af dimensioner, vælger vi at fortsætte med at dele falske ego-identifikationer ud til højre og venstre, med eller uden den stempledes indforståelse, og uden videre tanke på mulige negative følger.
Kommentar av Marian — 26/11/2009 @ 22:10 |
«Hovedeffekten av diagnose er at muligheten for positiv endring øker. En diagnose representerer en avklaring av hva som er problemet og hva som ikke er problemet.»
Hvordan skal folk klare å skjerpe seg eller få det bedre når de får høre at det er hele deg som er problemet? Tenker spesielt på dem som får diagnose personlighetsforstyrrelse. «Ikke kom her å skyld på at du er syk av livet, det er noe galt med hele deg!» roper diagnosen. En slik diagnose sier jo ganske tydelig at det er noe galt med hele din personlighet. For et grusomt navn, «personlighetsforstyrrelse», navnet drar hele personen med seg, ingenting igjen. Folk er vel mye, mye, mye mer enn diagnosene! Det bør fagfolk bli flinkere til å formidle, nå som psykologi er blitt allemannseie gjennom media, skole, grusomme helsenettsteder, sykdomsforumer og ellers i det moderne samfunnet – og dermed noe vi som mennesker identitetifiserer oss ut ifra, mange på en slik måte de tror de er blitt enda sykere.
Og hvem er de som gjennom å bli diagnotisert blir bedt om å innrømme at det er noe galt ved hele deres selv? Som for å få hjelp først må underkaste seg stigmaet, en hvilken som helst diagnose som blir gitt? Ofte er det dem som har hatt en traumatisk barndom. Hvorfor skal et menneske som har hatt en ødeleggende barndom få et slikt stempel? Det er dypt urettferdig det. Hvor er «den andre», hvor er gruppen av medmennesker opp i alt dette?
Forslag til ny definisjon av det dere fagfolk sier er ikke-sykdommene innenfor psykologien, men noe grunnleggende galt med selvet: Livsforstyrrelse. Livet sitt kan man tross alt gjøre noe med etterhvert, men personligheten er det visst omtrent umulig å forandre i følge «dere».
Kommentar av Sint Ung Dame — 26/11/2009 @ 22:26 |
ATSJOO!! Her var det mye pepper 😀
Jeg lurer på en ting: Det er vel ikke umulig at psykiske diagnoser har en viss noceboeffekt?
En diagnose i seg selv vil vel sjelden være av noen nytte for pasienten? Jeg kan forstå at en terapeut vil ha behov for en diagnose som utgangspunkt for å velge behandlingsform, men når alt kommer til alt så er det vel behandlingen som er det viktigste? På den andre siden kan jeg klart se at noen sikkert vil oppleve det å få en diagnose som å bli tatt på alvor, at man endelig har noe konkret å knytte opplevelsene sin opp mot. Jeg vet ikke, men jeg er av den oppfatning at mye av dette henger sammen med terapeutens personlige egenskaper og evne til å skape gode relasjoner med pasienten. Og noen ganger lykkes man ikke. Det kan være uavdekkede, underliggende problemer som terapeuten ikke har fått avdekket, eller et utall andre faktorer. Dessuten virker det som at mange har urealistiske forventninger til hva psykologien kan gjøre, som om det bare er å finne ut «hva som feiler deg», og så følge en fast oppskrift.
Dessuten finnes det ikke noe vanntett skille mellom «De Syke», og «De Friske». Vi har alle grader av personlighetsforstyrrelser og vi lider alle av atferdsforstyrrelser, men de fleste klarer å leve med det. Hos noen derimot er det sånn at disse tingene er i veien. De kan være til hinder for å inngå nære relasjoner med familie og venner, de kan være til hinder for deltakelse i skolelivet og på tusen andre måter være i veien for det livet du innerst inne ønsker å leve.
Bare litt legmanns-synsing en søndagskveld \(^_^)/
Kommentar av barnehageassistenten — 29/11/2009 @ 20:50 |
Følger deg på mye av dette 🙂 Skal skrive en oppsummerende post snart med refleksjoner rundt temaet og «highlights» fra pepperfronten…
Kommentar av Sverre Hoem — 05/12/2009 @ 11:25 |