Aper er også redde for slanger

En fersk studie utført ved Universitetet i Nagoya i Japan, tyder på at menneskelig frykt for slanger har dype evolusjonsmessige røtter. Forsøksapene – som alle var født og oppvokst i laboratorium – reagerte raskere når de fikk se bilder av en slange enn når de fikk se bilder av blomster. Dette tyder på at hjernen sender perseptet av slange direkte til amygdala istedenfor den vanlige veien via cortex, slik at dyret kan reagere raskt (instinktivt) på fare uten forutgående vurdering. Direkte mobilisering av «fight or flight» gjør overlevelse mer sannsynlig enn den mer tidkrevende corticalt baserte evalueringen av situasjonen.

Referanse: Monitor on Psychology, september 2009.

Et intermezzo i det lettbente segment

Like blid - på tross av sine ekstremt utstående ører

La denne trivelige og livsglade lille røveren slå an tonen for en mer avspennende uke i det lettbente segment. Forrige ukes blogg ble dominert av seriøse og følelsesladede saker. Nå er det tid for variasjon. La oss slentre sammen inn i den nye uka med løsere snipp. La oss følge Bernanders lune livsfilosofi og glede oss over hver en «fleibede abekatt» søkemotorene kan by på!

PS – Presiseres bør: Vi referer her til aper i originalversjonen, eller Ape 1.0, og ikke til Ape 2.0, som er synonymt med homo sapiens.

Om Ørjasæters diagnosesyn – del 2 av 2: THE BIG PICTURE

Noen innledende betraktninger, gjort innenfor en ramme av et behagelig avslappet helgehumør: Denne to-trinns raketten jeg er i ferd med å fyre av mot Elin Ørjasæter er i overkant krigersk. Egentlig et ganske så urettferdig angrep. I den grad jeg er en kriger, så er det neppe Elin Ørjasæter som er fienden. Hun er en kunnskapsrik og positiv aktør i det offentlige ordskiftet. Jeg har derfor moderert tittelen på postene, og jeg har justert meg noen hakk ned på krangleskalaen og skrudd på (håper jeg) nyansefunksjon.

Diagnostisering gjør syk: En liten flik av noe mye større

Ingen psykologer eller psykiatere jeg har møtt, har vært uvitende om de potensielt

FARLIG..?

negative effektene ved å få en psykiatrisk diagnose. Ved å opptre faglig korrekt og menneskelig oppmerksomt, kan ulempene reduseres. De fleste terapeuter er flinke til å ivareta pasienten i denne prosessen. Kartlegging og diagnosesetting ved psykiske vansker, skjer nå langt på vei som et samarbeid mellom behandler og pasient.

Hovedeffekten av diagnose er at muligheten for positiv endring øker. En diagnose representerer en avklaring av hva som er problemet og hva som ikke er problemet (det siste kalles i faglig sammenhenger for differensialdiagnostikk). Når problemet er identifisert, er det lettere å vite hvilke tiltak som kan være til hjelp, og hvilke tiltak en kan se bort fra.

Samfunn og verdier

Levealderen er økende, og vi må kunne anta at helsetilstanden i det norske folk er god. Sykefraværet øker. Hvorfor? Fordi landet ris av en sykeligjøringsbølge? Noen mener det. Jeg er uenig med dem. Fordi tåleevnen vår er senket slik at vi lettere føler oss syke? Noen mener det – bl.a. en professor i filosofi som er intervjuet i Dagbladet i dag 21.11.09. Jeg får det ikke helt til å stemme. Det høres for enkelt ut. Som om en holdningskampanje skulle være tilstrekkelig. For meg er det mer naturlig å se etter svaret på høyt sykefravær i grensesnittet mellom individ og samfunn. Kravene i arbeidlsivet er betydelig skjerpet de senere årene. Det er effektivitet og produktivitet som gjelder. Mer enn noen gang. Og presset på det moderne norske mennesket er ikke over når arbeidsdagen er slutt. Vi lever i et hyperkomplisert informasjonssamfunn hvor sosial tilhørighet og relasjoner fragmenteres. Og ikke minst: Vi er ekstremt styrt av materialistiske verdier. Vi shopper oss fra vettet. Vi søker anerkjennelse gjennom hus og hage og hytte og båt og statusferieprosjekter. Til sammen er dette: Et helvetes stress! Vi slites fortere ned. Vi har utviklet et samfunn vi ikke passer så godt inn i. Håpløst? Slett ikke – det er mye hver enkelt kan gjøre for å finne tilbake til seg selv og sine egentlige behov. Den løsningen ligger ikke på kjøpesenteret. Selvutviklingsboken Ape 2.0 handler om dette. Om hvordan vi kan bryte fremmedgjøringen og begynne å leve mer i takt med det genuint menneskelige.

Angsten for rødvin – en sann historie

Et hint av......LÆR...??!

Jeg sjenker med lett skjelvende hånd. Den røde væsken fyller glasset. Det ser godt ut. Men jeg vet bedre. Jeg vet hva jeg kan ha i vente. Jeg leser aviser, og der finnes det vinspalter. Slik var det ikke før. I min trygge ungdom. Vin smakte vin. Litt surt og snerpete, men godt likevel. Man kunne nyte sin vin uten forstyrrende forestillinger om bizarre smaksreferanser. Man kunne med avslappet sinn nyte den innsmigrende beruselsen. Dette har de røvet fra meg. Disse satans menn og kvinner, disse kvalme kviser på vinrusens rompe: VINSPALTISTENE. Glasset står urørt. Den dyprøde drikken prøver å friste meg. Med lokkende lukt. Med spennende fargespill. Jeg vil. Men ennå er frykten sterkest. Jeg prøver å fortrenge de syke spaltistformidlede forestillingene. Mobiliserer all min mentale kraft for å skyve bort frykten for lær, lakris, murstein og appelsin. Det er jo for svarte bare et glass sur alkoholholdig drikke! Jeg er sterk nå. Griper glasset. Lar meg ikke stoppe! Hever det bestemt mot leppene. Vil pakke følelsene inn i fløyel! Åpner munnen. Heller den første og avgjørende slurken inn i munnhulen – og akkurat da skjer det. Kontrollen brister. I et redselsfullt øyeblikk like bortenfor «the point of no return» – rødvinen er i munnen, men jeg har ikke smakt den – det er da det skjer, det er da den aller grusomste tanken rammer meg: TENK OM DEN HAR ET HINT AV…..SKOGSBUNN…!!!

Om Ørjasæters diagnosesyn – del 1 av 2

Den profilerte kommentatoren Elin Ørjasæter setter i en fersk E24 kommentar søkelyset på psykiatriske diagnoser. Hun tar utgangspunkt i to av Ari Behns siste sprell: Da han uttalte at han kanskje er bipolar, og da han beskyldte redaktør Trygve Hegnar for å være sosiopat. Bevæpnet med disse Behnsprellene, fyrer kommentator Ørjasæter av en passe snappy heading: ARI ER BIPOLAR, HVA ER DU? I den påfølgende ingressen er hun mildt ironiserende til at Ari Behn synes å ha en diagnose for alt. I selve brødteksten handler det om noe helt annet og langt mer alvorlig. Elin Ørjasæthers hovedpåstand er nemlig at:

Diagnose-samfunnet brer seg

Hun begrunner det slik:

1. Hver revisjon av den amerikanske diagnosemanualen inneholder flere diagnoser enn sin forgjenger. 
2. Skoleverket presser i høyt tempo diagnoser på elevene ved å bruke psykiatrien som redskap. ADHD nevnes spesielt.
3. Per Fugelli – professor i sosialmedisin – har advart oss mot noe han kaller «diagnosens gullbur».
4. Psykolog Siri Gullestad mener at «sykdomsdiskursen» i økende grad preger den offentlige arena.
5. Diagnoser er inngangsbillett til alt fra spesialpedagoger til trygd.
6. Mennesker med dårlig økonomi tvinges til å innta en offerrolle fordi det er sykdom som utløser ytelse fra NAV.

Mine kommentarer:

1. Dette er et ikke-argument. Det er ingen sammenheng mellom videreutvikling av en diagnosemanual og forekomsten av diagnostiserte tilfeller av psykiske lidelser i befolkningen. At den kommende DSM-V vil inneholde flere diagnoser enn DSM-IV, er rett og slett et uttrykk for fagutvikling gjennom forskning. Økt kunnskap om psykiske lidelsers årsaker og ytringer fører til et mer differensiert og bedre definert klassifikasjonssystem. Diagnostikken blir mer presis.
2. En meget tvilsom påstand. Den har tre deler: a) Et økende antall barn får psykiatriske diagnoser. b) Pga press fra skoleverket. c) Som helsevesenet gir etter for. Ja, det har over lang tid vært en viss økning i andelen barn og unge som får stilt en diagnose som har med atferds- eller følelsesmessige vansker å gjøre. Nei, det er ingen grunn til å tro at det i hovedsak skyldes press fra skoleverket. Det er mer sannsynlig at økningen skyldes en samvirkning av følgende to forhold: et bedre utbygd psykisk helsevern for barn og unge (= flere av de som trenger hjelp fanges opp) og forsterket psykososialt press for deler av barne- og ungdomsgruppen (= flere utvikler psykiske vansker).
3. Jeg er ikke helt sikker på hva Fugelli har ment. Antakelig vil han  peke på det velkjente paradoks som oppstår når sykdom – som primært er noe uønsket og livshemmende – knyttes til en sekundær fordel. At dette fenomenet medvirker til å drive opp tallet på psykiatriske kasus; ja det er en diskusjon verdt. Men her er det snakk om kompliserte forhold, og da fordres en saklig og nyansert debatt. At noen har funnet på å kalle noe for et «diagnosens gullbur» er bare forvirrende. Var det så fristende å bruke Fugellis navn for å underbygge egne synspunkter?
4. Professor Siri Gullestad er psykonanalytiker. Hennes innlegg i Morgenbladet var et angrep på de andre skoleretningene innen psykiatri og klinisk psykologi. Hun argumenterer for at den psykodynamisk orienterte behandler oppnår en bedre relasjon til sine pasienter enn andre behandlere gjør. Et mindretall av norske psykologer og psykiatere er enig med henne. Vi andre er uenige. Det er fordi forskningsresultatene er på vår side, slik professor Alv A. Dahl gjør rede for i sitt svar til Gullestad i siste utgave av Morgenbladet.
5. Ja, sånn er det. Det finnes tunge argumenter for at det bør fortsette å være sånn. Og det finnes innvendinger. Men sist jeg sjekket gjenstår det mye før noen kan sannsynliggjøre at de rettigheter som følger av diagnostisert sykdom, bidrar til å utløse et økende antall løst funderte og/eller simulerte diagnoser.
6. Slik jeg leser det: En pinlig overflatisk beskrivelse av et sammensatt og komplisert saksområde. Den kan virke stigmatiserende. Som om sykdom plutselig reduseres til en sosial konstruksjon. Jeg tror ikke det er sånn ment. Snarere tvert i mot – Ørjasæters avsluttende pekefinger mot Ari Behns diagnosekokettering tyder på forståelse for smerten som følger ved alvorlig psykisk lidelse.

Min innvending mot Ørjasæter handler vel så mye om det hun unnlater å nevne i sin kommentar. Det kan du lese om i del 2. Den kommer i løpet av uka.

Don’t Eat the Yellow Snow

En fascinerende detalj i Frank Zappas produksjon: Han har etterlatt seg flere minneverdige sangtitler enn de fleste. Her er noen av mine favoritter i så måte:

• My Guitar Wants to Kill Your Mama – fra Weasels Ripped My Flesh (1970)
• Lonesome Electric Turkey – fra Fillmore East (1971)
• Don’t Eat the Yellow Snow – fra Apostrophe (1974)
• The Illinois Enema Bandit – fra Zappa in New York (1978)
• I Have Been in You – fra Sheik Yerbouti (1979)

An introduction to Zappa: The Muffin Man

Quoting Frank Zappa’s lyrics from the introductory spoken part: The Muffin Man is seated at the table in the laboratory of the utility muffin research kitchen. Reaching for an over-sized chromed spoon, he gathers an intimate quantity of dried muffin remnience and brushing his scapular aside proceeds to dump these inside of his shirt. He turns to us and speaks. «Some people like cupcakes better, but I for one care less for them.» Arrogantly twisting the sterile canvas snute of a fully charged icing enointment utensil he puts forth a quarterounce green rosette near the summit of a dense but radiant muffin of his own design. Later he says: «Some people, some people like cupcakes exclusively while myself I say there is not nor aren’t there be nothing so exalted on the face of God’s great earth as that prince of foods; the MUFFIN!»

FULL CHANGE! Zappa drønner igang sine fete gittarriff. Zappa synger ut de siste kakestrofene med dyp fyldig stemme:

Girl you thought he was a man, but he was a muffin. He hung around till you found that he didn’t know nothing. Girl you thought he was a man, but he only was a puffin…..»

Muffin Man anbefales varmt som den perfekte introduksjon til Zappa – for de som fortsatt måtte befinne seg uvitende om innholdet hans musikalske skattekiste. Her får vi smakebiter på hans forkjærlighet for blåsere og «sirkusmusikk», hans unike verbalhumor kommer tydelig fram – og ikke minst: kaskader av røffe, drivende riff og «take no prisoner» gitarsoloer på høyeste nivå! Muffin Man er siste kutt på Zappas 1975 utgivelse Bongo Fury (i samarbeid med Captain Beefheart) – et liveopptak fra en konsert i Austin, Texas.

VG Nett back on track..!

Inkludert foreløpig siste PUPPEGLIPP oppslag  – som ikke overraskende ble publisert så sent som 9. november 2009 – kan VG Nett skilte med ialt 33 saker i nevnte journalistiske kategori. I seneste sak rapporterer landets ledende avis at skuespillerinnen Eva Mendes «ikke er ukjent med å blotte naken hud». Tross dette faktum – dvs at vi står overfor en kvinne som tidligere har vist hud i andres påsyn – kan VG informere om at det trolig var uintendert at «Evas nakne bryst skulle få oppmerksomhet under førpremieren på hennes nye film…» Et sjangerklassisk plot: Offentligheten får se mer pupp enn det puppens eier hadde tenkt. For den eventuelt uerfarne innen det PUPPEGLIPP-faglige felt, skylder vi å informere om at det er det mørke området i puppens sentralområde (jf prinsippskissen) som definerer fenomenet. Uten direkte innsyn til nettopp det området: ingen PUPPEGLIPP. De øvrige puppeområdene – som gjerne er av lysere kulør – kan ofte beskues fritt (f.eks via en såkalt utringning i kvinnens overkroppbekledning) uten at det ligger noen nyhetsmessig verdi i dette.

Allfars dag?

Det er farsdag. Kirken sliter med lavt oppmøte på sine faste arrangementer. Kirken utfordres på sin åndelige hjemmebane av fancy nyreligiøst dilldall som kommer i kulere innpakning enn prost og prest. Det er farsdag. Overraskende at ikke den ekstremt kirkePRkåte prest Gelius har utnyttet dagens potensial. Gud er jo også far – allfar sågar. Eller burde det være sønnes jobb å gjøre krus på faderen?

Et oppgjør med «åndelig» selvutvikling på kommersiell basis

Det er liten grunn til å tro at slike karakterer kan hjelpe oss i våre jordiske liv

På Cappelen-Damm er det nylig utgitt en bok om bruk av skytsengler i selvutvikling. Den er skrevet av to kvinner, den ene har ikke etternavn, noe som tyder på royal familiebakgrunn. Selvutviklingslitteratur interesserer meg: Jeg skriver selv innen samme sjanger, men heldigvis på et annet forlag. Mine tekster er forankret i psykologisk forskning og klinisk erfaring. Om det faglige innholdet i boken om selvutvikling basert på skytsengler har jeg følgende kommentar: BULLSHIT. Jeg skal begrunne dette uforbeholdent negative standpunktet nærmere, men først må jeg klargjøre mine grunnholdninger hva gjelder religiøsitet.

MINE PREMISSER:

• Jeg er komplett areligiøs. Ikke egentlig av prinsipp, det har bare blitt sånn. Verken Jesus eller andre har noengang «kommet til meg» og i mangel av religiøse opplevelser forblir jeg inntil videre en ikketroende humanist.
• Gudstro og annen religiøs opplevelse og/eller overbevisning er et individuelt fenomen, og jeg respekterer enkeltindividets religiøsitet – betingelsesløst og med selvfølgeliget – og jeg forventer at andre ikketroende gjør det samme.
• Jeg er sterkt kritisk til enhver religiøs misjon (senere utdyping i annen bloggpost kan påregnes).
• Jeg er sterkt kritisk til menigheter (senere utdyping i annen bloggpost kan påregnes).

JEG MENER AT «ÅNDELIG» BASERT SELVUTVIKLING ER BULLSHIT FORDI:

1. Den er uten empirisk grunnlag og mangler innholdsmessig substans. Den ferske utgivelsen om skytsengler baserer seg utelukkende på frittflytende synsing. Teksten er en næringsfattig ordsalat hvor hovedingrediensene består av intetsigende selvfølgeligheter og subjektivt baserte forestillinger fra et ikke alment observerbart utenomjordisk tankeunivers. Slikt hører hjemme i skrivebordsskuffen.
2. Den forfører. Ved å inngi håp som ikke saklig sett kan forventes innfridd. Husk at produktet markedsføres som selvutvikling. Det skaper forventning.
3. Den kan i enkelte tilfeller være skadelig. Men ikke så ofte, i de fleste tilfellene vil utfallet variere fra tilfredshet (mange setter jo pris på de nyreligiøse strømningene) til harmløs irritasjon (for de som angrer på kjøpet). Men igjen: Skytsengler selges som redskap i selvutvikling. Noen av de som søker selvutvikling har psykiske vansker, og i noen tilfeller vil vanskenes art være slik at de forsterkes når personen eksponeres for et såvidt løst realitetsforankret materiale somk det her er snakk om.